Boston Lobster

Oh yes, that's American. "Who are you?"

Å forlate Vermont var som å sette igang en ekspedisjon til Afrika for hundre år siden. På grunn av en enorm økning i volum bagasje i løpet av de tre ukene ble samtlige bager og kofferter omhyggelig hoppet på og trykket sammen. Vi fikk selvfølgelig ikke igjen alle og endte opp med ti plastikkposer med diverse babyting og ekstraklær som ble pakket i siste liten. William og Emily ble plassert i onkel Peters bil og tilbake satt Phi, Ian og jeg – pakket sammen mellom tonnevis av bagasje. Leiebilen var full av kofferter, Phi satt klemt i et hjørne helt bakerst og Ians babyjogger var faretruende nære å velte over han i hver sving. Jeg satt på min vanlige plass ved siden av Ian, men vi hadde et lite berg av kofferter i mellom oss (heldigvis?).

Flyet tilbake til Europa gikk ikke før tirsdag kveld så vi hadde to dager å slå ihjel i USA. Det endte med en roadtrip til Boston hvor vi skulle bo i en liten suburb hos Bonnies bror Peter. Før vi kom oss ut av Vermont spiste vi lunsj på en liten lokal cafe (takk og pris etter at jeg fikk servert muggbrød til frokost på låven). Her fikk jeg avskjedsgave av Paps som hadde kjøpt en bok om Vermont til meg i tillegg til ekte Maple godteri. Jeg begynte nesten å grine og det gjorde Paps også, merkelig hvor fort man blir glad i folk.

Her psyker vi oss opp til langtur ved en liten lake i Vermont

Inne på cafeen skjedde noe merkelig som jeg ikke har opplevd før. En liten gruppe mennesker stod borte ved kassa og nistirret bort på oss før kassadama endelig kom over og snakket med Bonnie og pekte på meg. Bonnie begynte å le og sa jeg var norsk, de hadde trodd jeg var en ny artist fra Vermont som tydeligvis gjør det bra i USA om dagen. Kassadama viste meg bilder av denne jenta og sa jeg lignet på en prikk, jeg skulle selvfølgelig sagt jeg var henne og fått mine 2 minutter med fame – men jeg klarte å stoppe meg selv!

Vel inne i bilen speeder vi gjennom grønne fjell og ut på motorveien i retning Boston. Før vi rekker å krysse grensa til New Hampshire begynner Ian å bælje, og ikke rent lite heller. Han griner og griner non-stop, vil ikke ha flaske, vil ikke ha smokk. Jeg stapper en finger inn i munnen på han og da stopper han og biter, men fortsetter å grine når jeg trekker til meg pekefingeren før den forsvinner ned i halsen hans. Vi er ute på Route 1, Ian griner, vi passerer fattige strøk, Ian griner, vi kommer inn til Massachusetts, Ian griner, det blir trafikkork, Ian griner.Etter fire timer ruller vi inn i Wenham utenfor Boston. Jeg har klistret hodet til vindusruta og er mer død enn levende. Likegyldigheten min til babygråt har nettopp gjennomgått den hardeste prøvelsen i ferien, Ian hadde vel et engangstilfelle av kolikk.

I Wenham er alt idyll. Store, gamle murhus med hvite gjerder og overveldende trær og blomster. Vi har entret den virkelige Wisteria Lane fra Frustrerte Fruer, et forstadshelvete med hvite gardiner og strøkne hager.

Jeg er så overveldet og glad for å slippe ut av bilen at jeg helt har glemt hvem vi skal bo hos. Idet jeg åpner døra blir jeg raskt minnet på det når en miniversjon av Rambo suser forbi på sparkesykkel, kræsjer i en lekebil og gauler ”YOU’RE NAKED!!!”. He’s baaack!
Bonnies bror Peter har et fantastisk flott hus som kona Abby har innredet etter et amerikansk interiørmagasin, jeg føler jeg er med i en film og tør ikke sette meg ned noen plass. De har også fire unger, Lila (9), Henry (8), Charlie (4) og Nicholas (2). De tre siste lager mer lyd enn Lerkendal på en god dag og har mark i rompa alle sammen. Charlie spør og graver og kiler og roper og løper og må tjores fast når han skal spise.
Jeg får dele rom med Nicholas. ”KAT!” roper han og løper etter meg, jeg har fått en ny liten klegg som drar med seg et koseteppe hvor enn han går. Jeg tenker at jeg skulle vært barnevakt her og tatt betaling for hvert hyl, jeg ville vært rik!

Aupairskrekken slår til igjen og jeg blir sittende alene i forstadshuset med en baby og min nye roomie Nicholas på to og en svær sveitsisk hundevalp. ”You can just walk them!” sier Abby før hun løper ut døra og tar med seg hele familien min på badetur. ”KAT KAT KAT KAT KAT!” roper Nicholas. Ute møter jeg en ny verden av babyutstyr og finner en dobbel babyjogger (!). Etter løpeturen med baby Ian i den enkle babyjoggeren trodde jeg at jeg hadde nådd maks, det hadde jeg da altså ikke! Den stappes full av leker og jeg bærer ut Ian imens Nicholas henger i shortsen og hunden Carlos løper rundt føttene mine.

Mine nye bestevenner, Carlos, Nicholas og Ian + Mr Double Babyjogger

Vi går en lang tur blant murhus og fancye postkasser, endeløse innkjørsler mer store hasseltrær, hestefarmer og støvsugde fortauer. Etter sju timer alene med tre smårollinger er jeg så sliten og sulten at jeg hopper av glede når resten har kjøpt den diggeste hummerwrapen til meg – hummer, salat, majones + + + Jeg legger fra meg Ian og hører et hyl fra kjøkkenet. Carlos har spist hummeren min! Jeg banner og har lyst til å grine, pælmer hunden ut av kjøkkenet og mekker min egen middag imens de voksne forsvinner ut på byen.

Det er et stykke sint au pair som sitter i over en time i telefonen hjem til Norge for å få utløp for litt barnefrustrasjon! Au pairen er fortsatt ikke blid morgenen etter og hopper over frokosttjenesten og løper. Etterpå har Bonnie lyst til å være sjef i ekteskapet sitt og bruker meg som skjold når hun smyger seg ut inngangsdøra og roper til Dom ”We’re just going shopping quick!”. Er det noe Dom hater er det shopping, han hater å vente på at vi kjøper matvarer eller noe som helst annet. Når bilen allerede er fullstappet er det ikke like akseptabelt. Jeg gir Bonnie en tale om å være selvstendig kvinne og off we go. Tre timer er vi fanget i en svær butikk som har alt! Jeg tar en liten kurv når vi går inn. Bonnie fnyser, ”you need a big one!”. Jeg skal aldeles ikke handle klær og sånt med en svær remahandlevogn, er du gal. Jeg kommer fire hyller nedover i butikken (0,5% av butikken) og må bite i ordene mine. De neste timene løper jeg rundt med en svær amerikansk handlevogn (se supersize REMAvogn) og dytter den gjennom rader av klesstativ. Er jeg gal kvinne på Toilldag? Å herregud for noen priser. Jeg har lyst til å kjøpe yogamatte og masse puter og en hel palle med stæsj men har en bremsekloss ved navn Dom hjemme. Etter litt kritisk tenking legger jeg tilbake putene, matta og alt det andre store og kjøper en bag så jeg hvert fall kommer meg tilbake til Tyskland.

Formiddagen ga utløp for all frustrasjonen og jeg sitter lykkelig tilbake med masse bagasje som vi stapper i bilen. Bonnie drar fram alle koffertene igjen og det ligger klær strødd utover hele hagen og oppkjørsla til Peter. Etter all ompakking drar vi til Peter og Abbys countryclub, et annet amerikansk fenomen – ”alle” tilhører en countryclub. Det var ikke tillatt med jeans eller mobiltelefoner. Jeg fnyser av sånt opplegg og synes sånt er vanvittig latterlig så jeg skiftet Ians bleie på plena og ikke inne i skifterommet, bare for å være litt irriterende fjortis.

Lila og Emiliy

Endelig er vi på vei til Logan Airport, lemper av bagasjen og sjekker inn. Vi venter selvfølgelig på hva som skal gå galt denne gangen. Dom kjører ned til downtown Boston for å levere leiebila og jeg løper på do og spyr. Bonnie sitter alene med tre unger og en skrikende baby imens jeg tydeligvis har spist noe rart. Om bord på flyet blir vi splittet i to, jeg sitter ved siden av ei ung jente fra Uganda som har med seg den viltre toåringen sin og en 4 uker gammel baby. I løpet av turen har det blitt min nye baby og jeg holder han store deler av turen så moren får spist og passet på den andre viltre krabaten.

Jeg sovner i bilen på vei hjem til Nordhorn selv om det er tidlig formiddag i Tyskland og går med susende jetlaghodet i flere dager.

Mission accomplished, alle sju hjemme etter en baby i asfalten, en spysjuk au pair, masse krangling, Nintendo DS uten batteri, en ekstra baby på flyet og en svær, SVÆR pakke med Oreoskjeks.

Mad River Barn

Onsdag 6. August

Min nye ekstra kjærlighetsklump, Ellie på 2 år

En hel helg uten internett! Hvordan skal man overleve?! Den siste uka har det vært fryktelig stille på blogfronten fordi det har vært den travleste uka hittil i sommer. Nå sitter jeg i senga "hjemme" i Nordhorn og lider av et skrekktilfelle av jetlag. Man skulle tro en nattugle som meg skulle klare å holde seg våken, det har jeg jo forsåvidt gjort, men det har gått hardt utover utseendeet og jeg er ikke spesielt medgjørlig eller vennlig for øyeblikket. Det blir en tidlig kveld med andre ord.

For å begynne på begynnelsen: Fredag morgen ble internett brutalt tatt fra meg. Fredag var den store flyttedagen, vi skulle ut av our wooden house midt i Vermonts skoger. Jeg var i desperat trang til å løpe den morgenen men på vei ut ble Ian på merkelig vis dumpet i hendene på meg. Det resulterte i at jeg havnet i en situasjon jeg bare har sett andre i før - løpetur med en baby. Buddha ble tjoret fast i babyjoggeren og vi løp avgårde nedover dirtroaden. Ian gurglet og lo og jeg visste ikke helt om jeg var dødskul eller dødstragisk som dyttet en feit baby langs landeveien. Turen ble slitsom nok oppover oppoverbakkene så Ian fungerer vel som vekter på sin måte!

Hele ferien i Vermont hadde ledet opp til denne helgen. Bonnies far, Curt (populært kalt Paps) fyller 70 år i år og kalte inn til familiereunion i anledning den store dagen. Bonnie er en av fem søsken, så alle barna kom med sine familier opp til Vermont. Det ble litt av et lag! 15 barn under 16 år og 12 voksne. Og Kathrine midt i mellom.

Paps fikk sin første gave om morgenen - fem japanske koifisk, svære gullfisk med andre ord. Han ble storfornøyd og vi slapp dem ut i dammen utenfor huset til Grans and Paps. Nok en gang ødela Grans moroa med å si at de sikkert kom til å forsvinne ned i "the drain" i enden av dammen. Vi så ikke fiskene igjen men håper de bare gjemte seg og ikke allerede har dratt til de evige kloakkrør.


Dominiker sjef for fiskene

Bonnie og søster Christina hadde ansvaret for planleggingen av feiringa som skulle vare fra fredag til søndag. Paps var naturlig nok nysgjerrig og gikk og spurte hele tiden om hva som skulle skje på bursdagen hans. Bonnie og Christina bare smilte nervøst og sa han fikk vente og se. Sannheten var jo selvfølgelig at de hang etter i planleggingsfasen og enda bare var i startgropa og ikke visste selv en gang hva som skulle skje.

En ting var hvert fall sikkert, de hadde leid en svær gammel låve hvor alle skulle bo hele helga. Med det treffende navnet "Mad River Barn" var det med litt skrekk at vi kjørte inn på parkeringsplassen på låven. Låven hadde en gang i tida fungert som "inn" for skiturister. Nå var det halvveis nedlagt og ei gammel dame på over 80 år drev stedet helt alene. Da jeg så den skrøpelige kroppen ble jeg litt skeptisk til hvordan hun klarte alt på egen hånd. Hun klarte det jo ikke.

Jeg tror noen hadde dødd inne på kjøkkenet for det luktet det gammelråttent lang vei. Vi var stille på hele omvisningsrunden og jeg trodde jeg hadde havnet i en dårlig amerikansk film fra 60-tallet. Synd å si det, men rett etter fikk jeg smake en av de dårlige sidene ved å være au pair - alle andre drar for å gjøre noe gøy og man må sitte igjen med en sovende ulykke. Hele formiddagen hadde gått med på stresspakking noe som resulterte i at vi glemte å spise. Da klokka nærmet seg to og vi endelig var ute av huset kom sulten som et hardt slag i magen. Alle vet at man ikke skal handle mat på tom mage, men jeg brøt den regelen med glans. Etter litt sveitsisk krangling tok guttene, Dom og jeg en liten roadtrip opp til nærmeste DeliMarket som er drevet av lokale hippier. Der kjøpte vi tonnevis med sandwicher med alt tilbehør (det blir tjukke sandwicher!). Jeg tok også en liten runde for meg selv i butikken og rasket med alt godt jeg kunne finne av sjokolade, chips, dips og surt og søtt.

Da jeg gikk opp trappa til rommet mitt for andre gang kom jeg på at jeg hadde sett alt dette før - i filmen "Ondskapens hotell". Bonnie og Dominik vinket ha det og jeg satt igjen alene med masse mat og ventet på at små barn skulle komme syklende rundt i gangene. Jeg sovnet selvfølgelig tvert oppå all chipsen og våknet ikke før alle var tilbake fra svømmeturen.

Et kritisk element når 30 mennesker er samlet er mat og det fikset mannfolka på strak arm og disket opp en pansersolid amerikansk barbeque med feite hamburgere, hot dogs, sauser, salater og "chicken for the women". Heldigvis teller ikke jeg som woman!

Guttene mine hiver innpå!

Her er eldstebror Kip som grillsjef. "He's pushing 50" for å sitere Bonnie, som ikke engang er 40.

Paps var overveldet over innsatsen og ble overøst med komplimenter og gratulasjoner og sveitsiske flagg og partyeffekter. Her hadde alle ungene pælma sveitsbånd på han og han utnevnte seg selv til den første "king of Switzerland"!

Seinere fulgte taler, lysbildeshow, en enorm sjokoladekake full av glasur og krem. Vi satt ute hele kvelden på en liten treplatting med runde bord, rutete duker, fakler, sveitsiske og amerikanske flagg og masse myggspray. Det var utrolig koselig! Resten av foreldrene klarte å ta vare på ungene sine selv den kvelden så jeg hadde bare mine vanlig fire.

Lørdag ble den store guttedagen - alle store guttene dro opp og spilte golf og drev på med zip-lining. Akkurat da ønsket jeg veldig at jeg var gutt, men jeg var jo au pair! I kjent stil kjørte jentene ned til Farmers' Market hvor vi tuslet rundt mellom bodene.

Farmers' Market

Vi var innom stamstedet The Coffee Shop og kjøpte Bonnies favoritt "kaffe". Det var heller vaniljeis med mokkakrem, masse sjokoladesaus og bittelitt kaffe i bunnen. Jeg kom meg aldri gjennom hele og måtte innse nederlaget - men den "kaffen" var hvert fall et måltid i seg selv og utrolig digg!

Hvis noen skullet ha et intensivkurs i babysitting skulle man ha vært på MadRiverBarn den lørdagen. Alle foreldrene skulle stikke av og hadde tatt til vettet og funnet to andre babysittere så jeg skulle få litt hjelp. Etter fredagen og lørdagformiddag var jeg herdet, men det var ikke de stakkars nye barnevaktene. De kom under ungenes middag og ble stående å klamre seg til veggen. Det var unger overalt! Smågutter kravlet på benkene, hoppet på bordene (bokstavelig talt!), brusbokser veltet, pizza på gulvet, jentene hylte, de freidigste gaulte "MOOOOM! I WANT MY PIZZA!". Det var virkelig ute av kontroll og lignet mer på en dyrehage enn en middag.

Det kryr!

Dette er den villeste ungen jeg noen gang har sett, Charles Francis (for et navn!). Lille Charlie var overalt og ropte alltid høyest "MOOOOM GIVE ME MY BLANKET!". Han tilbrakte hele lørdagskvelden med å rope "You're naked!" til alle sammen, jeg har utallige filmer.

Småjentene klistrer på et smil før de hyler videre, jenter er jenter verst!

Showet fortsatte i en heftig runde Hide and Seek i den skumle låven. Den fungerte som perfekt lekested da ingenting kunne bli mer ødelagt, det nesten ikke var lamper der og det fantes utallige tomme rom og mørke ganger. Det ble hyling, roping og løping i timesvis. For oss som hater å tape er gjemsel med "Boksen går-vri" seriøs business. Poenget er å løpe til en bestemt plass i huset uten å bli tatt av den som teller. Jeg skulle vinne og ungene fløy veggimellom da jeg løp som en gal og hoppet opp i sofaen før stakkars Henry på åtte rakk å være borti meg. Heldigvis ble ingen synlig sinte og konkurranseinstinktet våknet i resten av barnevaktene og de største ungene. Selv de aller minste på fire år som ikke hadde lagt seg holdt ut til midnatt da vi segnet om på sofaen hele gjengen etter mange timer med løping og hyling. Nok en gang følte jeg meg som en tiåring hele kvelden før det plutselig lå unger rundt føttene mine. Siden de sov i et aneks orket vi ikke å begynne en lang bærerunde så vi la dem på sofaer og tullet dem inn i tepper. Jeg sovnet nesten ved siden av Emily men ble sittende med barnevaktene og de tre eldste barna på 16, 14 og 13 og prate om livets store og små ting. Jeg lærte masse om high school og fikk både bekreftet og avkreftet noen av tankene mine om USA.

Emily, Ellie, Christina og Scott

Søndag pakket vi og det ble masse tårevåte farvel mellom familiene som er spredd over hele USA (og Europa!). Jeg hadde ansvar for Ian under hele pakkestresset, han måtte leke seg med hårspray og sokker der han satt på senga mi og gliste imens jeg pakket.

Sjekk det gliset!

Heldigvis rakk jeg å løpe ned til frokost før den 80 år gamle dama stengte serveringa. Jeg stod og vasket Ians flaske imens hun laget frokosten, scrambled eggs and toast. Og tror du ikk bare hun tok det brødet som hadde ligget på benken nede ved gulvet i over en uke, skar bort noe av mugget, delte inn i skiver og puttet det i toasteren!! Jeg skulle til å gråte og spy på en gang og kastet frokosten i søppelbøtta, det ble chips og dip på meg. Forundrer meg ikke om hun hadde lagt eggene selv også!

Uansett var det den beste helga sålangt og foran oss lå en fire timers kjøretur til Boston som skulle vise seg å bli en tålmodighetsprøve uten sidestykke. Anyway, for å si som de innfødte:

I LOVErmont!

"He was an accident!"

Imorges våknet jeg med en liten klump med redsel i magen jeg ikke helt visste hvor kom fra. I etasjen ovenfor ble tv'n skrudd på og Ian brøt ut i et redselsfullt skrik som om han var i desperat smerte.


Dette er den ultimate bilkjøringslyden! Legg merke til pustepausene for å få mest mulig kraft i skriket.

Jeg husket plutselig hvor klumpen i magen kom fra - Ian var min og skulle være det hele dag. Bonnie, Dominik og Bonnies søster Christina skulle til Burlington for å sette igjen bilen på flyplassen til Christinas mann, Doug, som kommer hit imorgen. Stakkars Doug, han hadde kjøpt seg en ny, fancy råstilig jeep - typisk amerikansk bil med alt av sporty utstyr. Sprenggravide Christina fikk låne den og kjørte fra New York opp til Vermont. Første dagen klarer Dominik å rygge dritfort ut fra parkeringsplassen og rett inn i støtfangeren på jeepen som får seg en solid knekk. Doug hyler på telefonen fra New York når Dominik med klump i halsen må ringe å fortelle om synden. Han vil fremdeles ikke erkjenne at det var han som rygget inn i en annen manns bil. Skylden ligger helt og fullt på Bonnie som satt ved siden av Dom og sa "Hurry up!". Nok en krangel der altså!
Jeepen skulle nok holde seg nogenlunde iform, men igår klarte Christina å rygge inn i det tynneste treet på parkeringsplassen slik at bakdelen av jeepen fikk seg en solid trøkk. Det blir helt stille i telefonen til New York, Christina gråter, men Doug gråter mer. Babyen hans skal til reparasjon!

Sprenggravide Christina skylder på magen!

Uansett stakk alle voksne av imorges. De største ungene dro på camp, jeg satt igjen med baby Ian og Ellie (2 år). Hallaluja dette kom til å gå til helvete, to bombesikre bæsjebleiepotensialer, to babystoler, to babysenger og ikke minst - to forskjellige døgnrytmer. Ellie er våken, Ian sover. Grans kommer selvfølgelig innom for å ødelegge moroa og tar gledelig med seg Ellie ut på tur. Jeg tenker at "jess, en sovende baby er jeg fantastisk god på". Grans lukker døra. "WÆÆÆÆH!". Ian er våken, veldig våken og det er for seint til å få han til å sove. Jeg begynner på den lange ferden mot lunsj og underholder Ian som best jeg kan. Vi leser mange bøker, rister på alle lekene, sutter på alle putene og søler ut et par klesplagg. Plutselig blir hånda mi våt, jeg skjønner ingenting. Ian ser skyldig på meg. Han har tissa gjennom bleien og bæsjen tyter ut (beklager sterk kost). Jeg har bæsj på t-skjorta!


Resten av dagen er Ian en liten engel og sover når jeg spør pent om han vil legge seg og spiser når jeg gir han mat (det er jo egentlig sjeldent et problem med Tjukken). Her skylder han på at det klør i tennene og får av meg litt av klærne, han er ganske frampå ser du. Babyer er rare dyr.


Ian er den ekstra ungen, den som egentlig ikke skulle vært der. Da Dominik var ung, dum og full hadde en spådame i Sveits sagt han en dag kom til å få fire unger. Dom lo høyt den gangen, men ikke like høyt ifjor da Bonnie oppdaget hun var gravid, igjen. Philipp var fire da og de var ferdige med småunger og bleier. Historien om unnfangelsen og omstendighetene rundt har jeg fått grundig forklart av Bonnie, det var mye å svelge så jeg tror ikke jeg skal gjenngi alt her. Uansett så var ikke foreldrene så flinke med prevensjon så Ian er en såkalt accident! Ikke planlagt med andre ord!
Grans synes det er litt skammelig at Ian ble unnfanget i Vermont, hun skal IKKE ha enda et barnebarn fra denne familien og vil Dominik skal steriliseres. Det blir heftige diskusjoner ved middagsbordet når Grans og Paps er på besøk med andre ord.

Uansett er han en håndfull, noe Dominik ser ut til å ha et lite problem med. Hver gang han må mate ungen brer hjelpesløsheten seg og gulrotmosen flyr veggimellom.

Ser du hjelpesløsheten?

På flyplassen i Amsterdam var vi det største, fargerike kaoset som skulle gjennom pass og bagasjekontroll. Flyvertinnene ler og kommenterer den store familien. Dominik skyver Ian i vogna og gauler utover køen "He was an accident!". Vi entrer dermed flyet med et hav av gapskratt bak oss og en fresende rød Bonnie som kliper Dom i arma.



Ian er en pussig liten skrue, men jeg har blitt fryktelig glad i han. I begynnelsen var jeg fryktelig redd for bæsjebleier og husker min første uke i Nordhorn. Da hadde Ian forstoppelse og Bonnie ga han alt hun kunne finne for å få "hull" på den steinharde magen. Mangelen på bæsj ble hovedfokus i flere dager og jeg husker jeg tenkte "Er det sånn å være mamma, at den største begivenheten hele uka var om babyen bæsja eller ikke?". Ian har hatt en tendens til å gjøre fra seg når han er i min varetekt. Det slo ikke feil første gangen heller;
Ian putter knyttneven i munnen og ser fortvila opp på meg. Det kommer et lite stønn, rødfargen sprer seg og etter følger den lengste prompelyden jeg har hørt. Hudfargen siver tilbake til normal igjen og jeg roper nesten "The baby just pooped!" og har lyst til å ringe med bjelle og ringe avisa. Finally! Han gjentok prosedyren idag også, to ganger!

Idag har han vært en engel og jeg er så stolt. Idet jeg skulle skifte den siste bombebleia kommer Emily inn i rommet. Det er bæsj overalt og lukter kloakk. Tullete og småond som hun er begynner hun å gapskratte i medynk over bleiesituasjonen jeg står fast i. "I'm laughing so hard my brain is popping out!" hveser hun mellom latteranfallene. Ian ble rein og jeg klarte å motstå min brennende lyst til å pælma bleia etter Emily!

Sunset Rock

Guttene mine på tur!

Her er beviset; jeg passer på fire unger (+ en stor voksen baby).

Det var tidlig morgen og Bonnie og Dominik hadde mark i rompa. Paps var innom på mountainbiken sin for å se hvordan det stod til med tv-slavene. Paps sin sykkel er hellig og brukes flittig hver dag til å hente posten nede ved veien.

"Good morning Hannah Montana" blunker han til Emily og tar seg en pannekake til frokost. Paps er en tro europeer og en fjellgeit av dimensjoner. Som ung forelder dro han opp ungene sine klokka seks om morgenen for å være i alpinbakken klokka sju. Siden det står litt dårlig til med likesinnede kamerater her i Vermont ble han selvfølgelig fryktelig glad da hele denne gjengen kom flyvende for å bli med han på fjelltur. De stakkars ungene som bor i pannekakeland ser jo sjelden fjell og var litt skeptiske til en tur blandt glatte steiner og stupbratte fjellsider.

Etter en heftig pannekakefrokost ble vi enige om å bruke dagen til litt ordentlig fjellvandring. Sugarbush er jo fullt av fjell så det var bare å velge og vrake. Den fineste plassen var likevel ifølge Paps Sunset Rock som er en svær stein eller en slags fjellhylle oppe på et av de grønne fjellene. Derfra ser man innover i en lang skogkledd dal som går helt til Canada og i en annen retning grenser til staten New York.

Vi fikk på oss joggesko og "bensin" i sekken som jeg fikk bære. Nok en gang ble det trangt i den enorme familiebilen vi leier.

Jeg hadde Philipp på fanget og skulle smøre solkrem på alle tre unger på en gang. "Kathrine, hello, I can do it myself!" var Phis kommentar. Her er det solkremsmøring for alle penga.

Jeg bar all drikken og Dominik mente jeg burde ta det som ekstra trening. Han skulle bære little Buddha og hadde ingen problemer helt til han fant ut at bæremeisen var dødstung og Ian tyngre. Øldrikkerne og isspiserne (Dom og jeg) vandret dermed heseblesende etter Paps som allerede hadde begynt turen før de andre rakk å komme seg ut av bilen.

William og Paps dannet etterhvert første pulje imens jeg drev intensiv coaching og oppmuntring av Emily like bak. Hun var IKKE fan av bakker det første kvarteret men det ga seg kjapt da vi tok igjen Paps og Willie! Deretter så vi ikke Willie og Emily før toppen og jeg fikk nok en gang høre historier om livet i de sveitsiske fjellene hvor Paps vokste opp.

Her har vi endelig nådd toppen!

Bonnie, Dom, Phi og Ian kom etterhvert pesende opp bakkene. Det første Dom gjør er selvfølgelig å balansere på kanten av stupet med Ian i bæremeisen før Bonnie oppdager hva som skjer og hyler så høyt jeg er overrasket Dom ikke mistet balansen av skrekk.

Det ble naturlig nok et flott sted for julekortbilder!

Her er hele gjengen på tur!

Vermont er virkelig en vakker stat og det er ikke rart bilskiltene fra staten sier "Green Mountain State". Alle fjellene er fullstendig dekket av trær. Stien vi gikk på minnet meg om Bymarka og jeg føler meg mer og mer hjemme i Paps nærvær som er en skapnordmann.!

Vi ble sittende på toppen en stund og jeg måtte selvfølgelig teste litt og se hvor langt det var ned. Her ligger jeg på kanten, William er søt og vil holde føttene mine så jeg ikke faller.

Turen ned kan karakteriseres som "fort og gæli"! Ungene løp og sklei, Bonnie og Paps "bondet" med far-datter prat og Dom ville ned fortest mulig. William kunne selvfølgelig ikke unngå den offentlige tissepausen, han tisser overalt!

Jeg håper å dra med hele gjengen på tur igjen. Paps var blid, Bonnie haltet, William sulten, Emiliy var først ned igjen, Philipp veslevoksen og jeg storfornøyd med å være "hjemme".

Puss puss så får du en suss

Dette er egentlig et liten hygienisk rapport til alle der hjemme om de dagligdagse aktivitetene som foregår her i Fire Pond Road. Det skal egentlig dreie seg om tannpuss, den står det som dere vil se svært bra til med.
Vi har på en annen side et stort maurproblem. Det er nok ingen overraskelse at det er på grunn av vår døgnåpne stående buffet. Det er rart bjørnene ikke kommer og forsyner seg av den med det samme! Idag har jeg vært skadedyrekspert og alle unger og dyr som kom i min vei fikk seg en spray av min dødelige "Instant Death Ant Spray". Det hele begynte med at Bonnie hylte "AAAAAAANT!" og det krydde av maur i matskapet.
Fra nå av har alle crackers og godteri blitt forseglet og puttet på en hemmelig plass, jeg har ikke sprayet maten så alle er fortsatt i live!

Tannpussen er min oppgave for de to små guttene. BabyIan har én tann, men den brukes foreløpig bare til å bite uforsiktige fingre som stryker han på nesa. William pusser på to sekunder og blir tvangspusset hver kveld. Philipp har nettopp vært hos tannlegen og er veldig ivrig og pusser både oppe og nede, på sida og til og med tunga. Han er en veldig veslevoksen og artig liten type. For å være fryktelig intim har jeg en liten historie om Phi. Igår hadde han vært på do og gjort en "stinky" som det heter her. Pappa Dom kom til unsetning og spurte naturlig nok "Where are the wipes?". Phi trodde Dom ville bruke våtserviettene til babyen og sa "Oh daddy, you wanna make it all nice and shiny?". Vi lo godt av lille Phi, han må oppleves.

Det er rart med unger, de setter inn annonse i avisa og gauler så hele huset og nabolaget hører "I'M GOING STINKY DOWNSTAIRS!". Ingen tvil hva som er i ferd med å skje med andre ord!


Jeg og Phi hadde tannkremkrig på badet, for at begge skulle stille likt måtte jeg også pusse tenner med blå tannkrem. Vi er ikke helt sikre på hvem som klarte å lage mest skum, men fra det øverste bildet tror jeg det til slutt ble uavgjort!